Linjeinfanteriregimentene i den norske hær hadde et mindre antall utvalgte rifleskyttere ved avdelingene før hærreformen i 1789, og etter reformen ble det formalisert et større antall skarpskyttere (i hovedsak bevæpnet med glattløpet skarpskyttergevær M1789) ved hvert regiment. Disse dannet i krigstid egne skarpskytter/lette infanterikompanier ved regimentene, og ble svært mye brukt under felttoget og grensevakten 1807-09.
Mangel på samtrening i fredstid og glattløpet bevæpning gjorde dem mindre effektive enn de potensielt kunne vært. Samtidig hadde den danske hæren noen år før fått formalisert et jegerkompani som elitekompani ved sine 2. , 3. og 4. bataljoner, og et forsøk på å bringe den norske hæren på likefot med sin danske motpart, kombinert med de positive erfaringene med jegertroppene i 1808 gjorde at man fra 1810 erstattet de 2 vervede/stadig tjenestegjørende grenaderkompaniene ved norske nasjonale regimenter med et vervet musketerkompani samt et vervet jegerkompani, i tillegg ble ett kompani pr bataljon, også de vervede, omgjort til et regimentsjegerkompani.
Mens jegerkorpset og de andre rene lette avdelingene var ment å fungere strategisk, på brigadenivå og oppover som fremste linje mellom brigadene og fienden, var regimentsjegernes primæroppgave å sikre sine bataljoner i deres nærområde, å skjerme linjeinfanteriet både i retrett, angrep og under de tidkrevende bevegelsene som inngikk i lineærtaktikken, hvor musketerene var svært sårbare for forstyrrelser og fiendtlig ildgivning. Samtidig skulle kompaniene gi sine bataljonssjefer et integrert oppklarings- og forpostelement, og dermed avlaste det lille jegerkorpset som trengtes til andre ting. I praksis ble kompaniene i Norge ofte samlet i egne detasjerte avdelinger borte fra sine bataljoner, og brukt til samme type raid og selvstendige oppgaver som jegerkorpset og de selvstendige lette avdelingene, noe som må kunne tolkes som en indikator om deres kvalitet.
Så var det også slik at ingen måtte uttas som jeger, uten gode personlige egenskaper og fysisk form. Utseende og høyde, som var en faktor for å bli uttatt som grenader, var ikke lenger interessant, man ville ha de beste soldatene uavhengig av kosmetiske faktorer. Ingen måtte heller uttas til jegertjeneste som fra før hadde plettet militært rulleblad, og om en tjenestegjørende jeger ble dømt til spissrotstraff, måtte han først overføres til et musketerkompani før han kunne straffes.
Regimentsjegernes offiserer synes i mange tilfeller å ha vært over gjennomsnittet begavede personer, som viste stort initiativ i tjenesten og anstrengte seg hardt for å være oppdaterte på reglementer og krigsteori, samtidig som de levde et aktivt liv ute blant forpostene.Følgende sitat er hentet fra "Den lille Krig eller de lette Troppers Tieneste i Felten" av v. Grandmaison, København. 1810.
"...Et Træ, en hule, en ussel sammensat Hytte, er almindelig de lette Troppers Opholdssted, ja ofte maae de trodse det raaeste Veir under aaben himmel. En Kappe, høist en Bjørnehud er Offiserens Seng, Soldatens derimod er noget Straa, Græs og Løv i Skoven eller den Bløde Fure i det pløiede Land. Omstændighederne tillade ei engang altid Vagtild, om endog Kulden raser. Men just denne Kamp med Besværligheder udvikler og opvækker tusende gode Egenskaber, som ellers aldrig vare komne frem af deres Slummer, og hvo som i den lette Krig var ligegyldig ved den brændende Soel, Sne, Fugtighed, pludselig Overgang af Veirligt, ved at sulte, nyde usund Føde, Nattevaagen, Livsfare, han kan almindelig lee over de fleste Storme i det borgerlige Liv."...