Johann Ewald, senere Johann von Ewald,(født 20. mars 1744 i Kassel, død 25. juni 1813 ved Kiel) var en tysk offiser og militærteoretiker. Som kaptein i det Hessiske feltjegerkorps deltok han i Den amerikanske uavhengighetskrigen og var spesialist på partisankrig. Han skrev den kanskje mest omfattende dagbok fra den amerikanske uavhengighetskrigen. Dagboken inneholder betraktninger og beskrivelser fra selvopplevde slag. Da han kom tilbake til Europa gikk han i tjeneste for den danske hær og deltok i Napoleonskrigene.
Ewald var sønn av en bokholder, men viste tidlig interesse for militærvesenet og ble som sekstenåring med i infanteriregimentet Gilsa. I 1774 fikk han kommandoen over livjegerne. Jegersoldatene ble rekruttert fra skogsarbeidere og jegere og brukte korte, men presise gevær og var kjent som gode skyttere. Som 26-åring mistet han det venstre øye i en duell. Det etterfølgende sykeleiet brukte han til studier av krigsvitenskapelige verker, noe som resulterte i en avhandling i 1774. Friedrich II av Hessen-Kassel leide ut tropper til britene til deres krig i Nord-Amerika, og etter å ha krysset Atlanteren, en reise som tok tre og en halv måned, ankom Ewald New York 3. oktober 1776. Allerede samme måned deltok han i kamphandlinger.
Ewald innså ganske snart at den britiske strategien ikke var å beseire fienden, men å vinne amerikanerne tilbake for den britiske kronen. Han var en modig og djerv offiser som elsket offensive og overraskende angrep. Hans ”Grønnjakker” var fryktet av amerikanerne. Under den amerikanske uavhengighetskrigen deltok han i flere felttog på den amerikanske østkysten, blant annet i New Jersey, Philadelphia, Charleston og Yorktown. Etter at general Cornwallis overga seg ved Yorktown i oktober 1778 ble også Ewald tatt til fange. Som profesjonell soldat og spesialist på partisanerkrig ble han respektert av både venn og fiende. General Henry Knox tillot ham å besøke West Point som gjest.
I 1783 vendte han tilbake til Hessen og skrev ned sine erfaringer i boka ”Über den kleinen Krieg” (Om den lille krigen) som ble utgitt i Marburg 1785, og høstet blant annet ros fra Fredrik den Store. På tross av sine erfaringer og nedtegnelser ble han på grunn av sin borgerlige bakgrunn forbigått ved forfremmelser. I 1788 gikk Ewald derfor inn i dansk tjeneste som oberstløytnant og sjef for Slesvigske jegerkorps, som han selv skulle opprette og utvikle etter de prinsipper han beskrev i sine skrifter. To år senere ble han adlet, og i 1801 overtok han militærkommandoen i Hamburg etter at hans tropper hadde besatt byen for å hindre britiske skip i å bruke Elben.
I 1806 forhindret han at franskmennene og prøysserne trengte inn i Holstein, noe som ville betydd at den danske nøytraliteten ville ha blitt krenket. Året etter beskyttet han Sjælland mot engelskmennene og for dette ble han utnevnt til guvernør av Kiel. Som kommandant for det danske korpset som støttet franskmennene mot von Schill, utmerket han seg ved stormingen av Stralsund i 1809, ble utnevnt til generalløytnant og kommanderende general i Holstein. I 1812 overtok han kommandoen over en divisjon på 10 000 mann som skulle tilslutte seg det 11. franske armekorps. Sykdom tvang ham imidlertid til å legge ned sin kommando. Han døde kort tid etter på sitt gods nær Kiel.
Publikasjoner fra von Ewald's hånd:
