Krigen for en norsk
selvstendighet sommeren 1814
I grålysningen den 27. juli 1814 gled svenske kanonbåter mot Hvalerøyene i Norge. Krigen som norske myndigheter hadde fryktet helt siden vinteren, var blitt et faktum. Svenskene kom for å kreve Norge, som var blitt avstått av Frederik VI ved Kiel-freden 14. januar samme år. Den to og en halv uke lange krigen som fulgte sensommeren 1814 er nesten helt glemt. Men i de dramatiske dagene var det selvstendigheten og konstitusjonen fra 17. mai som skulle forsvares mot Karl Johans krigsvante svenske tropper. De hadde vendt hjem fra slagmarkene i Nord-Europa, og Sveriges fulle styrke var nå rettet mot Norge.
| | |
| Fredrik VI | Carl Johan |
Hær
og flåte i 1814
Det
selvstendige Norge kunne sommeren 1814 stille med en tallmessig imponerende
hærstyrke. Omlag 30.000 soldater, inkludert linjetropper, landvern og
fribataljoner – de nyutskrevne reservene som de nye nasjonen hadde satt inn i
sitt militære forsvar. En flåte av kanonbåter og sjalupper var oppbygd i
krigsårene fra 1807, og både hæren og flåten var blitt gjenopprustet etter den
vellykkede krigen i 1808 og 1809, som dog hadde tært voldsomt på utstyr og
materiell. I en befolkning på rundt 880.000 var det en militarisert nasjon som
gikk i krigen, og på papiret skulle den være godt rustet mot det svenske
angrepet.
Den norske innsatsen har derimot blitt bedømt som dårlig. Det har også blitt stilt spørsmålstegn ved ledelsen, blant annet kong Christian Frederiks og generalløytnant Staffeldts disposisjoner. Store styrker ble forlagt fra Elverum og Glåmdalen, mens grenseforsvaret i Østfold var for lite da det svenske hovedangrepet kom her. Generaladjutant Sejersteds forsvarsplan fra 1813 tilsa at Glomma skulle være forsvarslinjen, og hæren skulle trekke seg raskt tilbake hit. Det gav felttoget i 1814 et preg av nærmest konstant norsk tilbaketrekning. Faktum var at den norske hæren var dårlig forsynt, særlig med proviant. Mot dem sto en betydelig større og mer veltrent svensk hær. Dessuten hadde svenskene det svært viktige strategiske overtaket på sjøen, noe som skulle vise seg fremfor alt i forbindelse med angrepet mot Fredrikstad.
Angrepet
Den
svenske angrepsplanen la opp til to angrepsretninger. Totalt var ca 45.000
svenske soldater klare til å rykke inn i Norge. Hovedstyrken rykken via
Enningdalen og over Iddesletta med retning mot Fredriksten festning og
Fredrikhald (Halden), samtidig som styrker rykket over Svinesund. Det var
planen å ta, eller iallfall innslutte festningen, og deretter marsjere videre
mot Fredrikstad, Rakkestad og de strategisk viktige sundstedene over Glomma
lenger nord.
Det
andre hovedangrepet rettet seg mot Fredrikstad, og var en kombinert land- og
sjømilitær operasjon. Festningsbyen Fredrikstads sentrale rolle som
forsyningsbase for hæren var velkjent - det var også festningens skrøpelige
tilstand. Den var ytterligere redusert gjennom sommeren på grunn av den norske
generalkommandoens tømming av våpen- og magasinbeholdninger i festningen.
I
tillegg skulle en tredje, mindre avdeling rykke frem mot Kongsvinger festning.
De norske styrkene ble ledet av oberstløytnant Andreas Krebs, og hans angrep på
de svenske stillingene ved Matrand og Skotterud den 5. august førte til de mest
innbitte og blodige kampene i krigen og endte med svensk nederlag. De svenske
troppene ble ledet av generalmajor Carl Pontus Gahn, den samme som hadde lidd
nederlaget ved Trangen seks år tidligere.
Fredrikstads
fall
Da
den svenske flotiljen la ut mot Hvaler natten til 27. juli, hadde de norske
kanonbåtene under kommandørkaptein Thomas Fastings kommando allerede begynt
tilbaketrekningen. En forfølgelse fulgte, men den norske flåten kom seg i
sikkerhet, først til kanonbatteriet ved Slevik, vest for Fredrikstad, og senere
over fjorden til batteriene ved Vallø. Den norske marinen fikk ingen
ytterligere deltagelse i krigen.
De
norske vaktstyrkene som gjennom sommeren hadde ligget på Hvaler, trakk seg
tilbake til Kråkerøy, sør for Fredrikstad, hvor en større styrke på om lag
1.100 mann lå for å beskytte Fredrikstad mot angrep fra den kanten. Uten
motstand kunne de svenske landgangstroppene besette Hvalerøyene i løpet av den
27. juli, til forbauselse over ikke å finne en eneste norsk soldat på øyene.
Dagen etter startet angrepene mot Kjøkøya og Kråkerøy, begge strategisk
plassert ved innseilingen til Fredrikstad. Svenskene møtte spredt motstand, men
på tross av terreng som innbød til forsvar, trakk de norske styrkene seg
tilbake. Samme dag ankom også den svenske hovedflåten, og ankret opp utenfor
Kjøkøya. Noen dagers kamphandlinger på Kråkerøy fant sted, blant annet
erobringen av Huth fort i det vestre innløpet til Fredrikstad. Den 3. august
forlot de siste norske troppene Kråkerøy, og svenske kanonbatterier ble
plassert i åsene vest for festningen. Natten til 4. august begynte
bombardementet, både fra batteriene og fra kanonbåtene i elva.
En henvendelse om overgivelse ble først avlått av kommandant Niels Christian Hals kvelden den 3. august. Beskytningen stoppet om natten, men ble gjenopptatt fra klokken fire om morgenen. Et par timers heftig kanonild fra begge sider fulgte. Svenske kanonbåter beveget seg oppover elva, og kom inn under skuddvinkelen til festingens kanoner og kunne ilandsette tropper sør vold festningsvollen. De nærmest desarmerte fortene Isegran og Cicignon gav ingen støtte til hovedfestningen. Situasjonen syntes håpløs, og kommandanten overgav festningen klokken seks om morgenen den 4. august.
Tapet
av Fredrikstad var svært alvorlig sett fra norsk side, og en desto viktigere
svensk seier. Den norske forsvarsplanens høyre flanke var nå helt åpen.
Dessuten brøt forsyningssystemet mange steder sammen etter dette. Selv om store
deler av den 1.500 mann store garnisonen marsjerte ut intakt, var det klart
svenskene med dette hadde sikret et viktig støttepunkt for å avansere nordover,
mot Moss og Christiania.
Beleiringen
av Fredriksten
Den
andre festningen i kamp var Fredriksten. Den 29. juli støtte de svenske
angriperne på oberst Spørchs norske fortropper i Enningdalen. Underlegne i
antall, trakk nordmennene seg tilbake. Det var i disse kampene blant annet det
onsøeske jegersoldatene deltok. Spredte kamper fant sted nordover, over
Iddeletta og mot Tistedalselven. Men i løpet av et par dager var de norske
posteringene presset helt tilbake til festningens forterreng, og det meste av
den norske felthæren trakk seg over elva og gikk nordover mot Rakkestad.
Svenskene kunne starte beleiringen av Fredriksten den 2. august. I motsetning
til kommandant Hals i Fredrikstad, besluttet generalmajor Ohme seg for å
utholde en beleiring. Situasjonen var en helt annet. Hals hadde en svak,
utdatert byfestning, mens klippefestningen Fredriksten var av et annet kaliber.
I halvannen uke bombarderte svenskene festningen både fra land og kanonfartøyer
på fjorden, uten at den gav opp. Ikke før Ohme fikk ordre om å forlate den, som
følge av konvensjonen i Moss, kunne svenske soldater ta den i besittelse.
De
siste kampene
Etter Fredrikstads fall den 4. august, og Fredrikstens innslutning, lå veien åpen for svensk fremrykning nordover. I dagene etter den 4. august rykket svenskene nordover fra Fredrikstad, mot Sandesund, Kjølberg og Isebro, viktige overfartssteder over Glomma og sideelvene. Ved Kjølberg bro forsøkte svenske tropper å krysse elva den 9. august, men broa ble ødelagt og angrepet slått tilbake. I områdene nord for Fredrikstad ble de norske troppene ellers presset tilbake.
Øst
for Glomma rykket svenskene frem mot Rakkestad, hvor en betydelig norsk styrke
på nærmere 6.000 mann lå og ventet. Det var forventet et større feltslag på
slette her, og ordre til motangrep ble gitt den 5. august. Etter kort tid ble
det trukket tilbake av Christian Frederik, og ordre om tilbaketrekning ble gitt
i stedet. Svenskene kunne nå rykke helt frem til Onstadsund i nærheten av
Askim, og de viktige norske feltbefestningene ved brohodet Langnes. Her var det
harde trefninger den 9. august. Oberst Diderik Hegermann, som kommanderte de
norske styrkene, ønsket å gjøre et motangrep, men Christian Frederik nektet og
beordret i stedet nordmennene til retrett over Glomma. Forhandlinger med
svenskene om en våpenhvile var nå godt i gang og ble avsluttet i Moss den 14.
august – den såkalte Mossekonvensjonen.
Samme
dag som forhandlingene i Moss ble ferdigstilt, angrep svenskene igjen
stillingene ved Kjølberg bro, og etter harde kamper måtte nordmennene til slutt
trekke seg tilbake. Våpenstillstand og en svensk okkupasjonssone i de sørlige
delene av Østfold fulgte i etterkant av konvensjonen den 14. August. Ingen
flere krigshandlinger fant sted etter dette, og kampene ved Kjølberg bro er
derfor siste gang nordmenn og svensker har vært i kamp mot hverandre.
Trond Svandal